Femundsløpet

Ligger og kjenner på hodepinen, det er en mild hodepine, for mild for medisiner, men kraftig nok til å plage meg gjennom dagen. Jeg snur meg og ser madrassen til Roar ligge tom på gulvet, de fleste andre er våkne og det er morgenlyder i hele hytta. Samtalene går i mangelen på vann. Det er 100 meter å gå, men gymnaselever venter heller til de dør av tørst enn å ta initiativ selv. Det er kaldt og soveposen er varm, jeg ser på klokka og vurdere hvor lenge jeg kan ligge. Den er halv ti.

Det er dagen for hjemreise og som sjåfør velger jeg å være på den sikre siden, jeg sover litt til.

I dag er det F400-kjørerne som kommer inn. Ikke alle har fått det med seg. Trine lurte på hvem de var og ble positivt overrasket over svaret jeg ga henne.

Jeg har ikke sett Tine siden i går, hun var tydelig sliten etter helgen og gråt en skvett da hun snakket om oss. Hun lurer på hva som er galt med henne siden jeg og ingen andre vil ha henne. Og hva s

ka

l en si? Det er følelsen det kommer ann på… ? Og helt ærlig, dama er ganske perfekt, men det føles bare helt feil for meg. Det ville vært et svik både mot meg selv og henne.

Jeg stikker ned og sier hadet.

Vi pisker jentene gjennom husarbeidet og etter en times tid er hytta i samme stand som når vi kom. Jeg snur meg, ser utover femundsmarka og fjellet, og tenker at dette er blandt de aller beste jobbene i verden. Det å ta med seg nogenlunde oppegående mennesker på tur for å se på hundeløp er ikke alle forundt.

Legg igjen en kommentar