Kategoriarkiv: Familieliv

En ny tid…

Med kulemage, svulmende bryster og tårer i øynene sitter hun og ser på hestesport på TV. Øynene lukker seg, hun hikster og sier forsiktig: ”Jeg vil ikke ha barn, jeg vil ha dressurhest.”

Lite visste vi om graviditet og fødsel da vi bestemte oss for å beholde barnet. Planen var og fortsette som før, med jobb og fritidsinteresser, og barnet kan jo bare være medpassasjer i våres liv. Ikke hadde vi kjent hverandre så lenge heller. Forholdet vårt hadde akkurat passert to måneder da hun ringte og gråt i telefonen. Telefonsamtalen en mann aldri kan forberede seg på. Jeg svarte det som forventes av meg: ”Dette går bra vennen min, vi finner en løsning, jeg støtter deg uansett, veldig glad i deg.”

I dette øyeblikket ventet jeg også barn med en annen kvinne. Eller kvinne og kvinne, et monster er mer rett betegnelse på uvesenet. Hun brukte det eldste trikset i boka. Jeg trodde vi var venner, hun var hyggelig og tilstedet, og en natt i julen senket jeg garden og vi hadde en ”one-night”. Sex er ikke noen big deal i vår tid, og folk har sex med kjente og ukjente hele tiden. Det er mengder med prevensjons- og ”postvensjonsmidler” for kvinner. Og de fleste kvinner vet å ta ansvar. Det visste nok også denne dama, hun tok dog et ansvar for å bli gravid. Hvor mer jeg tenker på det, hvor klarere er det for meg. Hun hadde nok planlagt dette i lang, lang tid.

Fra og være frivillig barnløs, stod jeg nå ovenfor en tilværelse som ufrivillig tobarnsfar, et kjærlighetsbarn og en lausunge. Barna ville bli født med halvannen måneds mellomrom enten jeg vil eller ei.

Annie og jeg hadde en del å ta tak i. Foruten USA-turen som allerede var planlagt, bestemte vi oss for å kjøpe leilighet og etablere en felles økonomi. Og har en planer om å kjøpe litt over evne på Oslo-Vest så er det en dårlig ide og vise frem sin gravide kjæreste i banken. Vi pakket Annie i en posete hettegenser og dro til postbanken – og vi klarte det. De ga oss et lån nokså langt over hva de burde og vi kjøpte drømmeleiligheten.

Kjærligheten til Annie ble sterkere og sterkere for hver dag, og en ettermiddag hånd i hand langs stranda i Santa Monica bestemte vi oss for å gifte oss. Vielsen ble gjennomført i Las Vegas, little white chapel. En perfekt liten seremoni som bekrefter vår kjærlighet til hverandre.

Kjærlighetsbarnet ble født i slutten av oktober og på ti mnd hadde jeg da klart å bli tobarnsfar i tillegg til at Annie og jeg hadde giftet oss, startet firma sammen, kjøpt båt og leilighet. Hund og stasjonsvogn hadde vi begge fra før.

Det femte skritt

Sitter og venter på Annie, vi skal gjennomføre første “kjærestevisning” hos foreldrene hennes. Jeg sitter pynta og klar, hun står på badet og forsikrer om at hun straks er ferdig. Tankene går selvfølgelig i retning av hva kvelden vil bringe.

Det er noe tidløst over det hele, noe også Prøysens dikt fra 1950 her illustrerer:

“Kjærest på en stol”

Det er mye en ska gjønnomgå på livets lange lei,
og i kvell så lyt du skinne som ei sol.
Det som før har hendt så mangen kar, nå ska det hende deg,
for nå sitt du og er kjærest på en stol.
Rett imot deg har du far ått den jinta du har kjær,
du får blistre litt og nævne no om godt hell dårli vær,
du lyt glømme att’n jaga deg frå låven sin i fjor,
for nå sitt du og er kjærest på en stol.

Itte bry deg om at onga flyg og flire att og fram,
dom er onger, dom er gla i leik og sang.
Kviske mor hennes i sinne : Her ska itte vara dram!
kain du bære lokke katta på ditt fang,
og så sitt du der og klappe helt tel katta vise klør,
og den minste ongen seie : Hu ha æiller klore før –
Du får ta det som en kar og seia morosamme ord,
for nå sitt du og er kjærest på en stol.

Får du kaker attåt kaffen lyt du minst ta fire, fem,
itte bry deg om at onga heng omkring,
og når du får en dult mot armen din så kaffespruten kjæm
over slipset ditt så gjør det ingenting.
Og når jinta di vil ut att : ”Hu har æiller sett slikt stell!”
lyt du snurre pent på hatten din og takke for i kvell.
Ta dom æille varmt i hæinna med no’n hjertevarme ord,
for nå har du søtti kjærest på en stol.

Dikt av Alf Prøysen (1914-70)