Det femte skritt

Sitter og venter på Annie, vi skal gjennomføre første “kjærestevisning” hos foreldrene hennes. Jeg sitter pynta og klar, hun står på badet og forsikrer om at hun straks er ferdig. Tankene går selvfølgelig i retning av hva kvelden vil bringe.

Det er noe tidløst over det hele, noe også Prøysens dikt fra 1950 her illustrerer:

“Kjærest på en stol”

Det er mye en ska gjønnomgå på livets lange lei,
og i kvell så lyt du skinne som ei sol.
Det som før har hendt så mangen kar, nå ska det hende deg,
for nå sitt du og er kjærest på en stol.
Rett imot deg har du far ått den jinta du har kjær,
du får blistre litt og nævne no om godt hell dårli vær,
du lyt glømme att’n jaga deg frå låven sin i fjor,
for nå sitt du og er kjærest på en stol.

Itte bry deg om at onga flyg og flire att og fram,
dom er onger, dom er gla i leik og sang.
Kviske mor hennes i sinne : Her ska itte vara dram!
kain du bære lokke katta på ditt fang,
og så sitt du der og klappe helt tel katta vise klør,
og den minste ongen seie : Hu ha æiller klore før –
Du får ta det som en kar og seia morosamme ord,
for nå sitt du og er kjærest på en stol.

Får du kaker attåt kaffen lyt du minst ta fire, fem,
itte bry deg om at onga heng omkring,
og når du får en dult mot armen din så kaffespruten kjæm
over slipset ditt så gjør det ingenting.
Og når jinta di vil ut att : ”Hu har æiller sett slikt stell!”
lyt du snurre pent på hatten din og takke for i kvell.
Ta dom æille varmt i hæinna med no’n hjertevarme ord,
for nå har du søtti kjærest på en stol.

Dikt av Alf Prøysen (1914-70)

Legg igjen en kommentar