Det nye nå er at folk ikke tør snakke med meg

Hver eneste dag jeg går igjennom så møter de fleste meg med en hyggelig tone. Samtidig så har det vært flere tilfeller da de samme menneskene har levert en klage på meg, men da gjennom en annen. Det har i de fleste av disse tilfellene vært misnøye basert på en misforståelse, som da ikke blir oppklart nettopp fordi folk ikke melder i fra.

Stort sett ser jeg på meg selv som en fornuftig fyr, og sint blir jeg sjelden. Jeg prøver derimot å gi uttrykk for det om jeg blir misforstått, men på en ordentlig måte. Jeg har omtrent aldri vært i klammeri med venner eller kollegaer. Det er kanskje derfor det overrasker så stort at misnøye som angår mitt vedkommende blir tatt opp bak min rygg. Hva er greia, og hvorfor tør ikke folk ta det opp med meg direkte?

Får vel tro det er et spørsmål om respekt.

De gamle, de negative, de akterutseilte

I min erfaring med arbeidslivet har jeg lagt merke til følgende:

Det finnes stort sett to typer mennesker der. Den ene typen får seg jobb, lener seg tilbake, melder seg inn i fagforeninga og står på kravene for å få en mest mulig behagelig arbeidshverdag. De kan med loven i hånd kreve å beholde jobben i dårlige tider selv om det er dem selv som er årsak til de dårlige tider.

Den andre typen arbeidstaker får seg jobb, lener seg fremover, øker sin kompetanse år for år, holder seg oppdatert, er ettertraktet og frykter ikke å miste jobben da de gjerne har annet arbeid å gå til.

Så er spørsmålet, hvilken type ønsker du å være?

Etter mange år i arbeidslivet skiller de seg enda tydeligere fra hverandre. Den første mennesketypen er akterutseilt, frustrert og negativ til utvikling, den andre typen er “up to date”, kunnskapsrik og brukes gjerne som foredragsholder eller kursholder da vedkommendes mangeårige kompetanse er etterspurt.

Tenk igjennom hvilken type dine kollegaer er og viktigst av alt, hvilken type vil dine kollegaer si at du er?

Og husk, det krever mot, men det går ann å endre seg.