En ny tid…

Med kulemage, svulmende bryster og tårer i øynene sitter hun og ser på hestesport på TV. Øynene lukker seg, hun hikster og sier forsiktig: ”Jeg vil ikke ha barn, jeg vil ha dressurhest.”

Lite visste vi om graviditet og fødsel da vi bestemte oss for å beholde barnet. Planen var og fortsette som før, med jobb og fritidsinteresser, og barnet kan jo bare være medpassasjer i våres liv. Ikke hadde vi kjent hverandre så lenge heller. Forholdet vårt hadde akkurat passert to måneder da hun ringte og gråt i telefonen. Telefonsamtalen en mann aldri kan forberede seg på. Jeg svarte det som forventes av meg: ”Dette går bra vennen min, vi finner en løsning, jeg støtter deg uansett, veldig glad i deg.”

I dette øyeblikket ventet jeg også barn med en annen kvinne. Eller kvinne og kvinne, et monster er mer rett betegnelse på uvesenet. Hun brukte det eldste trikset i boka. Jeg trodde vi var venner, hun var hyggelig og tilstedet, og en natt i julen senket jeg garden og vi hadde en ”one-night”. Sex er ikke noen big deal i vår tid, og folk har sex med kjente og ukjente hele tiden. Det er mengder med prevensjons- og ”postvensjonsmidler” for kvinner. Og de fleste kvinner vet å ta ansvar. Det visste nok også denne dama, hun tok dog et ansvar for å bli gravid. Hvor mer jeg tenker på det, hvor klarere er det for meg. Hun hadde nok planlagt dette i lang, lang tid.

Fra og være frivillig barnløs, stod jeg nå ovenfor en tilværelse som ufrivillig tobarnsfar, et kjærlighetsbarn og en lausunge. Barna ville bli født med halvannen måneds mellomrom enten jeg vil eller ei.

Annie og jeg hadde en del å ta tak i. Foruten USA-turen som allerede var planlagt, bestemte vi oss for å kjøpe leilighet og etablere en felles økonomi. Og har en planer om å kjøpe litt over evne på Oslo-Vest så er det en dårlig ide og vise frem sin gravide kjæreste i banken. Vi pakket Annie i en posete hettegenser og dro til postbanken – og vi klarte det. De ga oss et lån nokså langt over hva de burde og vi kjøpte drømmeleiligheten.

Kjærligheten til Annie ble sterkere og sterkere for hver dag, og en ettermiddag hånd i hand langs stranda i Santa Monica bestemte vi oss for å gifte oss. Vielsen ble gjennomført i Las Vegas, little white chapel. En perfekt liten seremoni som bekrefter vår kjærlighet til hverandre.

Kjærlighetsbarnet ble født i slutten av oktober og på ti mnd hadde jeg da klart å bli tobarnsfar i tillegg til at Annie og jeg hadde giftet oss, startet firma sammen, kjøpt båt og leilighet. Hund og stasjonsvogn hadde vi begge fra før.

Avbruddet

Jeg kjører henne til sykehuset, dette er noe vi må gjøre sammen. Hun ga meg aldri noe valg, hun hadde bestemt seg alleredet. Og jeg, jeg valgte å holde kjeft.

Det er tross alt ikke min kropp, hva har jeg med det å gjøre?

På venterommet sitter damene, bare damer, jeg er eneste mann. Hun vet hvor vi skal gå, vi venter utenfor kontoret.

Lysegule vegger, hvitt tak og bjerkefargede møbler. Damen bak skrivebordet stiller ingen unødvendige spørsmål, ingen kritiske blikk. Dette er ikke stedet for filosofiske og moralske tanker, de bør en ha gjort tidligere i livet.

Vi informeres om eventuelle komplikasjoner, blødninger, kramper og smerter. Hun får ikke være alene og vi må ikke være redde for å ringe dersom det skulle skje noe.

På kortet står telefonnummeret til vakthavende gynekolog.

Tabletter er ikke tatt før de er tatt, sier damen og overrekker tablettene. Et beger med vann settes på bordet og tiden står stille.

Jeg ser på henne, puppene hennes har blitt større alleredet, det gikk fort, bare noen uker. Hun putter tablettene i munnen løfter begeret og svelger. Ikke en mine kan leses i hennes ansikt…

Det femte skritt

Sitter og venter på Annie, vi skal gjennomføre første “kjærestevisning” hos foreldrene hennes. Jeg sitter pynta og klar, hun står på badet og forsikrer om at hun straks er ferdig. Tankene går selvfølgelig i retning av hva kvelden vil bringe.

Det er noe tidløst over det hele, noe også Prøysens dikt fra 1950 her illustrerer:

“Kjærest på en stol”

Det er mye en ska gjønnomgå på livets lange lei,
og i kvell så lyt du skinne som ei sol.
Det som før har hendt så mangen kar, nå ska det hende deg,
for nå sitt du og er kjærest på en stol.
Rett imot deg har du far ått den jinta du har kjær,
du får blistre litt og nævne no om godt hell dårli vær,
du lyt glømme att’n jaga deg frå låven sin i fjor,
for nå sitt du og er kjærest på en stol.

Itte bry deg om at onga flyg og flire att og fram,
dom er onger, dom er gla i leik og sang.
Kviske mor hennes i sinne : Her ska itte vara dram!
kain du bære lokke katta på ditt fang,
og så sitt du der og klappe helt tel katta vise klør,
og den minste ongen seie : Hu ha æiller klore før –
Du får ta det som en kar og seia morosamme ord,
for nå sitt du og er kjærest på en stol.

Får du kaker attåt kaffen lyt du minst ta fire, fem,
itte bry deg om at onga heng omkring,
og når du får en dult mot armen din så kaffespruten kjæm
over slipset ditt så gjør det ingenting.
Og når jinta di vil ut att : ”Hu har æiller sett slikt stell!”
lyt du snurre pent på hatten din og takke for i kvell.
Ta dom æille varmt i hæinna med no’n hjertevarme ord,
for nå har du søtti kjærest på en stol.

Dikt av Alf Prøysen (1914-70)

Slettes ikke en dame for nybegynnere

“Jeg er sur nå, og jeg undertrykker det”. Var det første Annie sa til meg i dag. Hun våknet sur og kåt. Jeg våknet ikke som vanlig, og hun ble dermed enda surere.

Jeg så humoren i det hele og tenkte ikke stort mer på hendelsen gjennom dagen. Hun derimot har plaget seg selv med dårlig samvittighet og prøvde å bøte på skaden ved å diske opp egg og pytt i panne til vår litt sene luch.

For noen år siden hadde nok dette gått inn på meg, men nå konkluderer jeg med at Annie rett og slett ikke er en dame for nybegynnere. ;)

Det tredje skritt

Med dvelende fremtoning og lattermilde unskyldninger, kanskje i redsel for at jeg skal få hetta, fisker hun nøkkelknippet ut av lomma. Det er nøkler til leiligheten hennes.

Jeg kjenner det kiler litt i magen da jeg overtar dem, to nøkler og et nøkkelknippe formet som en bil. “Det mest maskuline nøkkelknippet jeg fant i butikken”, sier hun. Jeg tenker smilende tilbake på kommentaren hun kom med da jeg la igjen tannbørsten min, og alle gangene hun nesten har gjort det slutt.

Kroppen er fylt med en spent skrekkblandet fryd.

Glad i deg jenta mi. :)

Fundamental oppfatningserror

Fundamental oppfatningserror er et begrep som beskriver situasjonen der vi nedprioriterer sosiale og miljømessige faktorer i våre vurderinger og sitter igjen med personlige faktorer når vi forklarer andre folks oppførsel.

Vi oppfatter ting forskjellig og folk oppfatter oss forskjellig. Dette er noe lærere, politikere og sjefer merker på kroppen daglig. Lærere er et spennende eksempel da de oppfattes daglig av flere elever som igjen oppfatter flere lærere.

Hvordan vi oppfatter ting må vurderes gjennom to hovedområder:

Personlig basert oppfatning: “Han er uhøflig fordi han er ond”.
Situasjonsbasert oppfatning: “Han var uhøflig fordi han var stresset”.

I tillegg må en ta hensyn til hvor konsekvent folks oppfatningsevne er.

Er en persons oppfatning konsekvent over tid?
Ved å gå tilbake til læreren vår kan vi statuere følgende eksempel. Dersom en elev syns at læreren er dårlig, syns vedkommende det gjennom lang tid eller endrer vedkommendes oppfatning seg over tid?

Er en persons oppfatning konsekvent i forskjellige miljøer?

  • Syns eleven at alle lærerne på skolen er dårlige eller gjelder det kun for en eller et fåtall lærere?

Er en persons oppfatning konsis med andre menneskers oppfatning?

  • Er denne eleven alene om sitt synspunkt på læreren, eller deler flere elever denne oppfatningen?

Deretter gjelder det å sette sammen kombinasjonene for å vurdere hvor reelt en kan vurdere situasjonen. Dersom eleven er alene om å mislike læreren samtidig som vedkommende også misliker de andre lærerne ved skolen, da kan en ta elevens oppfatning med en klype salt. I andre tilfeller der flere elever misliker samme lærer, men samtidig har en almenn oppfattning om at de øvrige lærerne er ok, da bør en ta saken mer alvorlig og eventuelt gjøre noen grep til forbedring.

Det kan også være akutelt å nevne at folks evne til oppfatning er ulik i forskjellige deler av verden. I vesten er det vanlig med en personlig basert oppfatning og i østen er det vanlig med en situasjonsbasert oppfatning.

Femundsløpet

Ligger og kjenner på hodepinen, det er en mild hodepine, for mild for medisiner, men kraftig nok til å plage meg gjennom dagen. Jeg snur meg og ser madrassen til Roar ligge tom på gulvet, de fleste andre er våkne og det er morgenlyder i hele hytta. Samtalene går i mangelen på vann. Det er 100 meter å gå, men gymnaselever venter heller til de dør av tørst enn å ta initiativ selv. Det er kaldt og soveposen er varm, jeg ser på klokka og vurdere hvor lenge jeg kan ligge. Den er halv ti.

Det er dagen for hjemreise og som sjåfør velger jeg å være på den sikre siden, jeg sover litt til.

I dag er det F400-kjørerne som kommer inn. Ikke alle har fått det med seg. Trine lurte på hvem de var og ble positivt overrasket over svaret jeg ga henne.

Jeg har ikke sett Tine siden i går, hun var tydelig sliten etter helgen og gråt en skvett da hun snakket om oss. Hun lurer på hva som er galt med henne siden jeg og ingen andre vil ha henne. Og hva s

ka

l en si? Det er følelsen det kommer ann på… ? Og helt ærlig, dama er ganske perfekt, men det føles bare helt feil for meg. Det ville vært et svik både mot meg selv og henne.

Jeg stikker ned og sier hadet.

Vi pisker jentene gjennom husarbeidet og etter en times tid er hytta i samme stand som når vi kom. Jeg snur meg, ser utover femundsmarka og fjellet, og tenker at dette er blandt de aller beste jobbene i verden. Det å ta med seg nogenlunde oppegående mennesker på tur for å se på hundeløp er ikke alle forundt.

Den andre fase

Jeg var på kurs i helgen med en fyr som har gjort revolusjon innen sitt miljø. Han fulgte sin overbevisning, stod på sitt og nå etter mange år med drittslenging har miljøet begynt å forandre seg. Han var en fyr som var full av ordtak og læresetninger og en av dem har jeg bitt meg merke i:

“Først ler de av deg, så ignorerer de deg, deretter kjemper de mot deg og til slutt så vinner du”.

Det er sånn jeg føler det er på min arbeidsplass. De har ledd av meg i lang tid og nå er det plutselig helt stille. Dvs de ignorerer meg. Da er det bare å ruste opp mitt arsenal av kunnskap og klargjøre seg for striden som må komme. :o )

Det nye nå er at folk ikke tør snakke med meg

Hver eneste dag jeg går igjennom så møter de fleste meg med en hyggelig tone. Samtidig så har det vært flere tilfeller da de samme menneskene har levert en klage på meg, men da gjennom en annen. Det har i de fleste av disse tilfellene vært misnøye basert på en misforståelse, som da ikke blir oppklart nettopp fordi folk ikke melder i fra.

Stort sett ser jeg på meg selv som en fornuftig fyr, og sint blir jeg sjelden. Jeg prøver derimot å gi uttrykk for det om jeg blir misforstått, men på en ordentlig måte. Jeg har omtrent aldri vært i klammeri med venner eller kollegaer. Det er kanskje derfor det overrasker så stort at misnøye som angår mitt vedkommende blir tatt opp bak min rygg. Hva er greia, og hvorfor tør ikke folk ta det opp med meg direkte?

Får vel tro det er et spørsmål om respekt.

De gamle, de negative, de akterutseilte

I min erfaring med arbeidslivet har jeg lagt merke til følgende:

Det finnes stort sett to typer mennesker der. Den ene typen får seg jobb, lener seg tilbake, melder seg inn i fagforeninga og står på kravene for å få en mest mulig behagelig arbeidshverdag. De kan med loven i hånd kreve å beholde jobben i dårlige tider selv om det er dem selv som er årsak til de dårlige tider.

Den andre typen arbeidstaker får seg jobb, lener seg fremover, øker sin kompetanse år for år, holder seg oppdatert, er ettertraktet og frykter ikke å miste jobben da de gjerne har annet arbeid å gå til.

Så er spørsmålet, hvilken type ønsker du å være?

Etter mange år i arbeidslivet skiller de seg enda tydeligere fra hverandre. Den første mennesketypen er akterutseilt, frustrert og negativ til utvikling, den andre typen er “up to date”, kunnskapsrik og brukes gjerne som foredragsholder eller kursholder da vedkommendes mangeårige kompetanse er etterspurt.

Tenk igjennom hvilken type dine kollegaer er og viktigst av alt, hvilken type vil dine kollegaer si at du er?

Og husk, det krever mot, men det går ann å endre seg.